46 historiske personer fra alle temaene i faget – hver med tenkning og handlingsrom forklart, og et eksempel på hvordan du bruker personen i en drøfting. Kompetansemålet om å utforske en historisk person starter her.
Leter du etter fagbegrepene? De har egen bank →
Dette må du kunne
Disse sju bærer de store linjene fra ideologiene til den kalde krigens slutt. Kan du dem, faller resten av personene på plass rundt dem.
Tysk filosof og økonom (1818–83). Det kommunistiske manifest (1848) og Kapitalen: historien er klassekamp, kapitalismen graver sin egen grav, arbeiderne har «intet å tape uten sine lenker». Historiens mest virkningsfulle samfunnsteori.
Skill alltid Marx' analyse (fortsatt brukt i forskning) fra regimene som påberopte seg ham – det skillet er drøftingsgull.
Russisk revolusjonær (1870–1924). Omformet marxismen: revolusjonen trenger ikke vente på historien – et disiplinert eliteparti kan gripe makten. Oktoberrevolusjonen 1917, ettpartistaten og terroren som styringsverktøy.
Lenin er nøkkelen til kompetansemålet om ideologi og demokratisk deltakelse: folkesuverenitet i retorikken, avskaffet i praksis.
Nazismens fører (1889–1945): raselæren og antisemittismen som verdensforklaring lå fast fra Mein Kampf (1925) til testamentet i bunkeren. Ideologiens rolle i folkemordet starter her – men gjennomføringen krevde apparat og medløpere.
Bruk Hitler til ideologi-leddet i kompetansemålet – og forskningens poeng: uten villige byråkrater og «vanlige menn» blir ingen idé til industri.
Sovjetdiktator (1878–1953): tvangskollektivisering, Holodomor, den store terroren 1936–38 og Gulag. Viser at også klassekamp-ideologi kunne definere grupper som skulle «fjernes».
Still Stalin ved siden av Hitler i totalitarisme-drøftinger – med presisjon om forskjellene (klasse/rase, ikke utryddelsesleire for én definert etnisk gruppe).
NS-fører (1887–1945): statskupp på radio 9. april, «ministerpresident» fra 1942, medansvarlig for deportasjonen av jødene. Henrettet etter rettsoppgjøret – navnet ble internasjonalt ord for landssviker.
Utforsk Quislings valg i lys av hans samtid (antikommunisme, førerdyrkelse, såret ærgjerrighet) – forklaring er ikke forsvar, det er faget.
Statsminister i gjenreisnings-Norge: ledet landet inn i NATO 1949 etter Praha-kuppet, men formet også basepolitikkens beroligelse østover. Kråkerøy-talen 1948 mot norske kommunister viser den kalde krigen innenriks.
Gerhardsen viser småstatens handlingsrom: alliansevalg OG selvpålagte begrensninger – avskrekking og beroligelse i samme politikk.
Sovjetleder 1985–91: glasnost (åpenhet) og perestrojka (omstilling) skulle redde systemet – og oppløste det. Nektet å bruke makt da Øst-Europa reiste seg i 1989.
Gorbatsjov er aktør/struktur-drøftingens gullcase: systemkrisen var strukturell, men valget om IKKE å sende stridsvognene var hans.